TENK  OM MINE SOFAPUTER  KUNNE SNAKKE....

  MEN  DET  KAN  DE  JO...…..

Kvinner i alle aldere skulle ha et sytøy tilgjengelig, et broderi eller strikketøy i en skuff, i en kurv, i et syskrin eller ei veske rundt livet i stakken sin...Strikketøyet hang i en garnkrok i et knyte rundt livet tidlig 1700 og i 1800 - tallet. Kvinnfolk  gjennom alle tider skulle gjøre nytte for seg gjennom huslige sysler og alltid utnytte alle timene som døgnet hadde....og bruke det en hadde  for hånden.
MEN ….. 

Tenk om mine sofaputer kunne snakke til meg om personligheten til hvem som har brodert mine kjære små kunstverk. For det er det de er, et unikt kunstverk....med egne stemmer.

Stolte og firkantet, harde, myke, fylte, litt slitne med vatt, dun og gamle filler.

En grå pute i ull med punkter av blomster sydd med plattsøm med lange sting av en ung kristen frøken.
Etter grytidlige morgener å ha stelt dyra på gården, eldet i spisen, bakt brød, saftet og syltet, vasket og stelt huset for herskapet sitt. Fem sene kvelder i uka sydde hun. Søndagene var for henne hellige med kirkebesøk, og da var plikten å la nålen hvile. Det var vanskelig å la være fordi broderisømmen var alt for henne.

 Bestemor Ingrid var aktiv i redningsforeningen FREM, der kvinnene sydde gevinster til utlodning. Det trengtes redningsskøyter i Norge for å berge skipbrudne langs norskekysten vår.

" Den mykeste  puten med rosemotiv i korssting med et ornament  i  fra 1940". "Like myk som bestemors kinn,  klemmes og  minnes den og er det kjæreste minne i kunstsamlingen i sofaen".
 Når jeg kom på besøk snakket hennes puter til meg med sine forunderlige uttrykk.  Puter også av  hennes lillesøster Gjertrud som døde så alt for tidlig, men som lærte å brodere i sin unge alder, med sitt broderispråk jeg beundret...og som den personen jeg lengtet etter å kunne kjenne.....

Ungkvinnen fra Orsa  har knyttet, klipt og formet med denne knyteteknikk fra  Dalarna Sverige med sin tradisjon og  kulturell betydning for den delen av Sverige. Mulig skulle hun ha ferdig puten til sitt nye hjem, for å forskjønne sin laftet tømmerkoje eller på sin febod der hun passer fårene på sommerstid. Å pynte hjemmet sitt  har vært tegnet på velstand og overflod.  

Det vekker en inspirasjon å se tilbake hva kulturhistorien forteller om  kvinners håndarbeid og tradisjoner gjennom generasjoner. Jeg mener å  tro at de fleste kvinner i alle aldere ønsker å smykke sitt hjem med  eget håndverk, om det er en hybel, sitt første bosted og krypinn, en ettroms, et pikeværelse,  jenterom, eller moderne interiør i dag. Ja, i stedet for å kjøpe maskinlaget.  Men her må noen tanker endres og nye valg tas, å kunne ta seg tid å tillære seg et håndarbeid, ha evnen til å lære og se tilbake hva andre før har gjort, la seg inspirere og for å fornye seg...

Mine litt robuste  blomster forteller årstiden brodert med påsøm i ull og grove kjedesting, fra en mørk vinterdag til et glimt av lys en lang sommernatt...ja som mine indre tanker kan være.... 

Forkjærligheten til midtsommerens grøftekant, var Nannys favoritt motiv hun broderte en lys vårdag 1935. Det åpne landskapet lå like ved, med grønne jorder med beitende kuer, streifende rådyr og rev. Markblomster i rader, nyperoser  som glassperler på en snor, som en skattekiste, som et syskrin som gjemmer på knapper, blonder og paljetter. Likhetene mellom kvinner er stor, ulikhetene kan også ha noe felles på tvers av kulturer. Vi ser komposisjoner, gjentakelser, punkt og linjer som estetiske virkemidler, og stor variasjon i materialer i håndarbeid som skinn, pels, ull, fuglefjær.

IKKE VISTE DISSE KVINNENE  AT DE SKULLE MØTES HER I MIN RØDE FALUFARGET STUGA I VESTE VERMLAND PÅ 2000 tallet. Her hviler de sine hender  fra å stoppe strømper, og borte er  dårlige kår. Nå deler de med meg sine brodersømmer, sitt språk som jeg ønsker å vil dele med dere, der ute...…….